GAMLE HUS, GAMLE DAMER av Sigve Lauvaas * Side 31-38 (Bok 14-2012)

Gammelt hus-Ill3

Side 31

VALG

Gjør dine valg så smale

At alle kan se hvor du går.

Vær salt i en verden som tæres

Og lys mot en frodig vår.

Du er ikke navnløs i verden,

Og synger som barnet på jord.

Vær hilset, og fryd deg med valget

Å elske det hellige kor.

Velg deg en vei og en retning

Og gå mens det ennå er dag.

Velg deg et følge på ferden din,

Og himmelen gir deg svar.

KATEDRAL

Katedralen lyser,

Og den evige englerøst forkynner

Budskapet om en hellig time

Med bibel og bønn,

Mens klokkene i tårnet kimer

Og hilser menneskebarnet.

Løft deres hoder mot stjernen,

Og gå mot Jerusalem.

Porten er åpen for alle

Som kommer i Jesu navn.

Barnet er kommet tilbake,

Og verden venter på fred.

Hemmelige makter i rommet

Gir visdom til alle som tror.

Urgrunnen skriver på berget

Og lyser en fremtid i runer.

Klokkene kaller til arbeid og fest

Under kuppelen St Maria.

ORD

Ordene høvles ned og mister sin kraft.

Dagene renner i ord som flyr

Gjennom skodd og natt.

Ordene drønner og hyler

På vei fra en ukjent øy.

Her i den blinde terror

Roper en fremmed med ild.

Ondskapen lyser i navnet

Som dreper og stjeler på jord.

Tårene renner i havet som bølger i blod.

32

HJEM

Når en venn kommer hjem

Etter en lang reise

Favner en vidt, og pusten stiger

Som solen og barnet.

Et hjem er en kirke

Som samler fattige og rike,

Og gir av sin varme

Og hilser med ordet som brenner.

Kom hjem, sier alt når vi vandrer

I fremmed åker og eng.

Kom hjem til de faste klipper,

Til hellig klokkeklang.

FAVN

Favn oss over hele jorden,

Og vær oss nær.

Se oss hele tiden, så lenge hjertet slår.

Og løft oss over muren

Når engelen kaller.

Gi oss et navn i din himmel

Så vi vet hvem vi er.

Favn oss, og syng til vårt hjerte,

Og lær oss den sanne vei.

Gi oss en stjerne i livet

Som lyser og frelser oss.

Favn oss hver dag i det høye,

Og favn oss hver dag der vi bor.

Kjenn oss, og gi av din varme

Så frøet kan spire og gro.

Favn oss, fattige, rike.

Vær nær oss, og gi av din fred.

Syng for oss når vi skal sove

Og lær oss din kjærlighet.

ENGLER

Engler. Vi ser dem ikke.

Et ord med vinger og lys.

En engel går ved min side.

Jeg kneler, og takker Gud.

Rør ved min munn, du engel,

Og gi meg svar på bønn.

Hellig er dagen og timen

Når Herren kommer igjen.

33 

SOL IGJEN

Om ettermiddagen, når solen

Har smeltet talgen bort,

Sitter jeg med blåe syriner

Og venter på henne.

Lekende lett kommer den ene

Inn med et glass vann.

Hun sitter i stolen og venter

Et kyss og en klem.

Den ene har kjole av silke,

Og kommer nær som en venn.

Når vannet sildrer og bruser

Kommer solen inn.

Igjen og igjen kommer solen

Mellom skyer og regn fra vest.

Jeg favner den ene og hilser

Med amors ømme blikk.

Hun kryper naken på stranden

I solen som smelter is,

Og stråler som ingen andre,

Min kjære fra Paradis.

BEGYNNELSEN

Nå er begynnelsen, hver dag

Et nytt ansikt, en vind

Hvisker ditt navn.

Det er lenge siden begynnelsen.

Hvert sekund begynner verden

Og rulle på veiene,

Og bestemor bretter bleier

Til en baby fra Kina.

Begynnelsen har vart lenge nå,

Og hvert bølgeslag kjemper

Om noe nytt, om huden

Og alt som du bærer.

Begynnelsen er historien

Om den lange dagen,

Om nettsurfing i rommet

Som stadig blir mindre og mindre.

Jeg står på hendene, og springer

Mot et hellig mål.

Jeg lærer visdom fra begynnelsen,

Som er ordet som lyser.

34 

ROMMET

Du er mitt hvilested,

Mitt utvalgte rom,

Der jeg ligger alene

Og former mitt indre bilde.

Jeg er opphøyet som fjellet

Og taler med Gud.

Sant er ditt nærvær,

Og rommet er nyvasket, og rent

Som et hjerte av gull, et hellig liv.

Du er skapelsen i rommet

Som lyser i ord,

Der visdommen stråler med evige armer

Og løfter vår sjel til Gud.

Jeg er alene, og kjenner pust av engler

Som vokter meg som en prins

Gjennom tidens korridorer

Til et åpent landskap med arverett.

ENSOM

Platon var ensom, og Beethoven.

Og jorden var ensom uten oss.

Selv er vi ensomme, uten mor og far,

Uten greiner på treet.

Å være ensom under himmelen,

Og gå i bane år etter år,

Forstummer vår kjærlighet, og øynene roper i blinde

Etter Jakob og Isaks Gud.

Ekko fra ensomhetens leir høres over hele kloden,

Og fuglene gir budskapet videre

Som et gjenskinn i rommet.

Til det ytterste høres lyden av ensomhet

Som en inkarnasjon av jord og fjell.

Fossen er borte, og elvene er uttørket.

Vannet er dypt som havet, og verdensrommet formørkes

Av sorg og krig.

Å finne veien ut av ensomheten, er å gå i seg selv

Etter lyspunkter i livet.

For alle bærer barnet med seg, og kan se skaperen

På veien til kilden.

Den som bærer ensomheten, klarer å se

Gjenskinnet av Marias kjærlighet til barnet

Som regnbuen som beskytter oss fra vannflommen

Og gir håp til evig liv.

35

ANSIKT

Se ansikt, se åkeren,

Språket som binder oss sammen,

Månen som ser med sine lange stråler

Og himmelen med stjerner fra en annen verden.

En gjest kommer inn i vårt hus.

Se føttene, avtrykk av såler, og hender

Som åpner seg, hjerter,

Et vell av lys.

Hør fuglene synger ditt ansikt

Og kysser ditt øye, ditt kinn

Med toner av latter og ånd av brød

Fra en hellig Gud.

TID

Tiden beveger meg

Som språket, som stemmen av skog.

Ja, hør tiden som banker i hjertet

Og gjør oss til levende navn

På en blomstrende jord.

Tiden fører oss sammen. Vi våker

Og ser at det går mot et stup, et ensomt sted

For foreldreløse i sorg,

Til en foss som taper i styrke

Når mengden av mennesker kommer frem.

Tiden gjør slutt på alt,

Og bilduren legges i grav som lukkes med segl,

Og pusten går opp i ånd og musikk for engler.

HØR

Hør menneske, århundrelang musikk,

Hør Beethoven gjennom livet

Som bestandig gleder og taler og synger

Som en fortrolig venn.

Hør fossefallet og stryk av mektige buer

Over menneskenes dal,

Der frukten bæres frem i kjærlighet

Og sjelen stiger i blått.

Hør, bror og søster. Hør Maria i tårnet

Og lovsangen fra tusen hellige

På vei til Jerusalem. Hør mine barn

Når klokkene kaller og englene synger.

36

GALLERI

Galleriet er åpent,

Og tonene lekker ut

I nattestill fjord.

Det er bildet som bærer oss frem

Og viser oss som en åpenbaring

I det navnløse kor.

Hvert dikt er et bilde, en venn

Som banker på,

Og gir oss en klem

Og åpner vårt hjerte for visdom og gull

Fra fedrene, far og mor.

LIVET

Livet seirer hver dag,

Og gir oss en tid i bøker

Som flagrer som lauv i vind

Og reiser over alle hav.

Livet er et åndelig skattkammer,

Utropt til å seire i verden

Og stige i stjernekrans

Som en signatur fra jorden.

Dette livet er oss en gave

Som fullbyrdes på et høyere plan,

Og gir seg selv som Kristus

Til soning for kommende slekter.

MODNING

Vi modnes i evighet, skulder ved skulder,

Med skriftens ord i ryggsekken,

Som løftes og veies av engler,

Som toner fra et pipeorgel, som stemmer

Fra det navnløse kor i tabernaklet.

Vi modnes i kjærlighet fra Thomaskirken,

Og på veien til Dole Rosa, og måltidet påskenatt,

Der alle levende sitter og snakker om Gud

Og drikker den søte vin.

Vi modnes etter bildet av Monika

Som gav seg selv til ordet, og åpnet porten

Til det hellige kloster, til musikk av Bach

Som gav liv til påskemorgen

I katedralen i Rom.

37

ALT HVA ER

Jeg er midt imellom

Mange graver, kjærlighet

Som svinner hen,

Midt imellom kvinner, lyden

Av min sønn, en bror.

Jeg er midt imellom alt

Du trenger, puster.

Gåtens Gud forkynner

Alt er øyner, dimensjoner.

Åpner for å høre, kjenne,

Smake lukten av en hellig.

Alt hva er forflytter, lever,

Henter deg til gåtens gjerning.

Forstå i tillit.

Nærmere kan ingen komme

Til ditt alter,

Løftes opp av nådens Gud.

TIDEN FYLLER

Tiden fyller alle rom.

Hvert øyeblikk griper taket, tynger

Hver som bærer livet

Inn med ånd og favner lyser,

Favner Kristus i galaksen.

Tiden fyller alle hjerter

Med et honningkar som varer,

Fyller veiene med spor som gjelder

For en vandring, for en fremmed

Inn til grenseløse sletter.

Tiden bærer navn og minner

Inn i havets skum og bølger. Tynger

Sjelen med sin urtid på det endeløse, åpne havet,

Der vi fester våre søyler

For å seile inn i huset, inn til fredens blanke sjø.

ALT BLE TIL

Alt ble til en morgen,

Og gardinene ble trukket for

Mens Gud sov, og speidet.

Alt ble til når lyset kom i ånd

Inn i huset, inn til hjertet, evig troskap,

Kjærlighet i ordet. Søsken våknet

Til en hellig Maria fred.

38

BORTE

Borte er barnet,

Og tiden er borte.

Vi ventet i lengsel.

Nå ånder vi tungt

Og hvisker i gåter.

Borte er nærværet,

Alt som vi elsket.

Forventningen svinner

I grotter og hus.

Borte er veien, og fjellet er borte.

Landskapet lyser i tårn og spir.

Alt som vi kjente er borte med navnet.

Ingen kan minnes, og språket glir ut.

Salvet er barnet

Som gikk til sitt eget.

Borte er takken, det høyeste bud.

Alt er borte av det vi fødte,

Borte er frykten, og far og mor.

Alene står vi som nakne greiner.

Borte er lauvet som flyr med vinden.

Nå er vi hjemme, og frarøvet alt.

Alene møter vi kongen, Gud.

Å VÆRE

Sannelig skal jeg være

En stund i nærheten, i landskapet ditt,

Og kysse verden som reiser,

Det eldgamle huset med torv og stein.

Og arvingene spres i vinden

Som Abrahams ætt.

Sannelig skal vi tilbake en gang

Og oppfylle løftet, og bygge huset,

Og synge lovsangen høyt mot Jerusalem,

Så muren revner.

Sannelig skal jeg se landskapet rundt

Blomstre og fryde seg i oliven og druer,

Og se barna strekke seg mot høyden,

Mot triumfbuen

For Guds evige kjærlighet.