GAMLE HUS, GAMLE DAMER av Sigve Lauvaas * Side 13-20 (Bok 14-2012)

Gamle hus-Ill2

Side 13

ØYET

Du var det første mitt øye så.

Nærvær av deg gjør meg sterk.

Du er det daglige lys.

Du er speilet fra år til år.

Du er den navnløse bror, min tjener og venn.

Verken taushet eller tale forandrer ditt språk.

Din røst er som dagen, i dine hender.

Mitt øye ser veien, men famler og leter

Etter den navnløse på andre siden,

Fergemannen som venter.

Du er mitt eneste håp.

Jeg sender mine bønner og ord

Inn i din himmel.

Du er min tjener og Gud.

Du er stillheten i fjellet som taler.

Du er havets dyp og fjellets topp.

Du er myriaden og klodens hemmelighet.

Ingen kan åpenbare din makt.

Ingen er som du.

Jeg ligger i dine armer dag og natt,

Og hører din stemme som et ekko fra evigheten.

Hvem er du, som er så nær og så fjern?

Jeg ser bare speil i ditt hus.

Mitt eget bilde roper etter den navnløse,

Etter mer ånd og liv.

LYS

Bare lys fyller meg.

Der ingenting spirer er lyset.

I steinblokken og på havet fyller lyset

Landskapet gjennom tusen år.

Hans verden er fylt av lys,

Og vi bærer lys i vårt hjerte til de fremmede

Som sover på busstasjonen og søppelplassen.

Bare lys er et levende instrument

Av visdom og kjærlighet.

Uten lyset var ordene som døde korn i åkeren.  

I lyset ble jorden skapt, i lyset ble menneskene

Til et bilde av Gud.

Bare i lyset er vi nærmere deg,

Og kan fylle våre lepper med levende ord.

14

URO

Jeg føler uro.

Jeg vakler og er svak.

Bratte stier går jeg forbi

Og høyder tåler jeg ikke.

Lyset stikker meg,

Og i mørket er jeg helt forlatt.

Mine veier er ur og slyng.

Og jeg bærer tunge vedsekker

Under nattens små lys.

Jeg er forlatt,

Men snart er jeg fremme,

Og samler urter til trøst.

STI

Jeg føler stien er som en bro

Til andre siden.

Og jeg hører ropene der fremme

Som såre skrik av barn.

Jeg bodde ved broen i tjue år

Og fulgte trafikken,

Og så mennesker gå under

Med trette masker.

Stien over fjellet har sauene tråkket.

Her er jeg nå, som et får

På vei til en grøderik vidde,

Og nye stier og valg.

Fra hus til hus går en sti,

Og ordene ruller på veier og torg.

Vi er omringet av stier, og broer

Fra øy til øy til en ny dag.

Lyset er en sti som aldri svikter.

Og i lyset kan vi gå trygt,

Og finne hvile i ordet på veien

Som lyser i vårt indre.

TRETT

Vær ikke trett i lyset

Som gir deg visdom og kraft.

Se, lyset forvandler menneskene

Og jager mørket på flukt.

Med en åpen dør får du syner

Til en hel verden.

Du blir aldri trett av å se avglansen

Av en hellig treenig gud.

15 

EN DAG

En dag vil du feire deg selv

Som har gått gjennom livet på første klasse,

Eller med brennende piler i ryggen.

En dag er du innenfor bymuren

Og jubler som et barn.

En dag går du med frøposen

Og tømmer langsomt langs veien,

Så fuglene vet hvor du går.

En dag forlater svalene reiret, og dagen

Åpner dører mot en ny verden,

Og ånden gløder i håp.

En dag vil du feire mølleren som maler,

Og prise kornet som gir mette,

Og bonden som sår og høster.

Men, langsomt går jorden under,

Og bølgene tar oss med.

Hvem skal da takke for grøden,

Og såkornet og veksten

Som gav mangfold i tusen år?

ILD

Ilden brenner i hjertet

Og møter solen,

Og gløder i natten og tar i oss

Med varme hender.

Jeg tar ilden i mitt hus,

Og løfter vannkjelen over

Til rommet flyter over av lys,

Og tenner nye hjerter i brann.

Ilden er sterk,

Og gir seg til kjenne i ord

Og nære relasjoner,

I åndedrett og tjenester

Mens jorden ruller.

Jeg byr deg ild,

Og du tar imot med åpne armer.

Jeg byr deg kjærlighet,

Og du er min venn.

Med kurven full

Banker jeg på din dør.

Og du lukker opp,

Og vi får et kostelig møte

Med brød og vin.

16 

KILDEN

Til alt vi har

Finnes en kilde,

En dør som beskytter,

Kjærlighet.

Vi holder ut

Og går på den veien,

Et undrende par

Med elskede øyner.

Kilden er kronet

Vårt liv gjennom verden,

En pust som våker

Og bærer oss gjennom

Porten som stenger.

GRAVEN

Etter hundre år er graven

Like vakker,

Som en stråle i mandeltreet,

I ruten til gamle hus

Som står tomme.

Båndene er knyttet

Som skip til kaien,

Og holder graven med nye blomster

Fra mange land.

Ingensteds er graven mer synlig

Enn i hjertet til en fremmed

Som leter etter minner

I armkroken din.

FORBI

Jeg går forbi, og du

Holder tonen, og stemmen stiger

Og synker med hensikt.

Lanternen lyser og blinker,

Fortviler i regnet.

Og hjertet lyser og varmer den andre

Som sitter i veikanten

Etterlatt som en hilsen,

Mens tårene sprenger,

Og alt er forbi.

17 

REISE

Først når en har reist

Kan en elske sitt land.

Ånden søker oss,

Og vi bærer ånden med oss.

Alle navn er skrevet med gullbokstaver

Og kan leses av engler.

Den som drømmer

Har lett for åpenbaringer.

Den som ser gjennom gamle hus

Kan skrive poesi.

Lengsel etter frihet

Er lengsel etter poesiens vinger.

Med brukket vinge kan ingen fly.

Men den som har et kall, og følger kallet,

Er større enn seg selv.

MENNESKET

Vi er alle av en natur, udelelige.

Likevel er vi det høyeste som er skapt.

Det beste vi bærer med oss

Kan aldri dø.

Kunst fra vår egen verden

Får en ny fødsel når vi våkner.

Menneskene svetter over regnestykket

Over sin egen innsats.

Bare det umulige er godt nok.

Vi er alle på jakt etter karriere,

Men bare kjærlighet fører til målet.

ELSKEDE

Elskede, hva har jeg gjort

I ditt blomsterbed?

De fluktige finner aldri frem.

Om solen lyser,

Vil mørket alltid bedra oss.

Elskede, er det bare tilfeldig

At jeg traff deg?

Bare den vise forstår dybden

I kjærlighetens spill.

Vi er alle tannløse for

Evighetens stemme.

Vårt rop er vårt hjerte til Gud.

18

ORD

Vi famler i våre liv etter visjoner.

I det enorme tomrommet

I det gamle huset

Går vi og famler i blinde.

Vi søker etter hellige verdier

Og taler med hverandre om syner.

I en grenseløs informasjonsflom

Søker vi nåde og fred.

Vår lengsel og frustrasjon går hånd i hånd.

Vi er rådville, engstelige og små

I en uendelig verden, i rommet,

Som er kirkens kropp.

Vi famler som gale, og hører kirkeklang

Som til et nytt årtusen.

Gamle strukturer og grenser viskes bort

Og vi er naglet til fødselsveer,

Og søker en overnaturlig tro.

Vi er fattige, men bærer en lengsel

Som peker opp.

ØY

Vi er fremmede

Og reiser fra øy til øy.

Vi stiger med solen mot høyden

Og legger oss i det lave.

Som fortiden tier vi ved sultne bekker

Og renner bort som snø og is.

Vi anklager ingen,

Og reiser i gamle fotspor

I høye bølger og sjøgress.

Vi reiser fra øy til øy for å se

Det gylne landet som driver utover.

Vi søker paradiset, som fiskere, som prinsen,

Og kjenner at vi kommer nærmere.

Vi er på rett kurs.

Det gjelder å holde ut, å reise med månen

Gjennom alle tider

Til båten blir trukket på land,

Og kartet over livet er tegnet.

Det gjelder å være hel og ekte

På Soria Moria-fjellet,

Der vi skal møte Gud.

  

19 

HERBERGE

Gamle hus er herberge

For gamle folk med visdom.

Vårt navn har et herberge

Hos alle som kjenner oss som venner.

Våre nærmeste har mange rom i herberget,

Og kommer igjen og igjen inn til oss

Og forteller sine liv

Og spiser av vårt brød.

Det finnes en som elsker oss alltid.

Og vi kan undres som barn

At vi er så verdifulle, at vi er mer enn hele verden,

Enda vi er flyktninger og fremmede.

DU

Når jeg så deg, ble du en virkelighet for meg.

Og hjertet tikket ekstra, og jeg følte varme

Og en uendelig godhet for deg.

Du er denne nye engelen, stjernen, blomsten,

Som strålte frem i rommet, som gav meg lengsel

Og kraft til å se.

Våre øyner møtte hverandre som et elskelig par.

Og jeg kan ikke ta øynene ifra deg,

For du er den edleste av alt som er skapt under solen.

Jeg vil ha deg, som en frukt fra treet,

Som en gullkrans fra himmelen, som et hjerte

Som aldri svikter, - som min beste venn.

Du stråler bestandig, og stemmen din vekker min sjel

Og får meg til å synge og juble over livet.

Du er min synlige engel gjennom alle tider.

ORD

Jeg gjentar ordene:

At jeg ikke er alene, aldri alene.

Selv i stillheten er du der.

Ordene blir små i ditt nærvær.

Likevel er ditt navn klangen i mitt hjerte.

Når jeg nevner ditt navn

Så er uvissheten borte, så er lyset mitt skjold.

Ordene er ikke alene.

Ordene er som tredoble roser, som dun lag på lag

Til en vakker himmelseng.

Og med ordene kan jeg fly.

Du er min engel, mitt herberge og beste venn.

20

ELDRE

Vi blir eldre

Og glemmer.

Men barndommens tid

Er klart i minne:

Trærne og det gamle huset,

Frukten i hagen

Og Kvernhusbekken.

Vi går på de gamle stier

Og holder en stein i hånden.

Så forteller vi alt

Om kjærligheten,

Og hvem som ble igjen

Når våren kom.

Vi gråner med tiden

Og kjenner oss skjøre som glass.

Vi går med en stav

Og tenker på henne eller han,

Og smiler uten tenner.

Endelig har vi et hjerte som er helt,

En fugl som er fri

Til å lande

Resten råtner opp

Som et gammelt hus.

I DET STORE

I det store rommet er vi alene hver natt

Og skriver under papirer,

Så barna kan arve.

Det er en pakt mellom oss

At det som er synlig når vi er borte

Skal bli delt,

At dagene skal bli lange og lyse,

Som en håndfull ord i smykke,

Som det hellige brød.

I den store blå kloden

Har vi nok med oss selv når lyset er slokket,

Og vi sitter i en lenestol og gjesper

Eller ligger og tørker inn

Som en fisk på samlebåndet.

I det store hjulet blir vi vridd og eltet

Til vi passer inn i formen,

I ensomhetens smeltedigel,

Der vi tørker støv og skriver i sanden

Navn på alt som er forbi.