GAMLE HUS, GAMLE DAMER av Sigve Lauvaas * Dikt (Bok 14-2012)

fredag 15. mars 2013

GAMLE HUS, GAMLE DAMER av Sigve Lauvaas * Side 39-45 (Bok 14-2012)

Kjellfrid Herredsvela-Ill

Side 39

ØYNER

Lenge så jeg øynene som vandret

Inn i mørke kroker,

Inn i kapellet,

Der kistene var gjemt

Og smykker var stablet i kasser,

Og gullet fløt som minner

Fra en nær fortid.

Blendet av solen ble jeg sittende

På steinen å speide

Etter gjestene som kom og gikk,

Og gråt seg i søvn om natten

Som en renselse

Fra ondskapen i verden

Med uekte speil, og piler

Av hat og misunnelse.

KOM

Kom ikke lenger nå

Ut på det ukjente havet,

På glattisen, på broen som

Binder glede og sorg.

Kom ikke til samlingsplassen

Som gir alle mennesker

Med navn og nummer

Et festmåltid på venterommet.

Kom til utdelingen av medaljene

Og hyll den ene som vant

Mens de andre står lemlestet

Og nakne i fangeburet.

LIDELSE

Vi lir med dem som lir

Og er bakbundet,

Uten medhjelpere i kampen

Om retten til arven og kirken

Som er bygget av røttene

Som fedrene har høstet.

Vi lir og må kjempe for troen

Som ondskapen ikke tåler,

Og løfter blikket

Som et barn mot en ny tid

Som ruller frem i lyset, som solen

Og månen, og tusen stjerner.

VIKTIG

Det er viktig å bo på en øy

I en periode, eller hele livet,

Så vi kan bli kjent med oss selv

Som en ringer i vannet,

Som en som venter å komme til overflaten,

Og kjenne havet der ute

Som skummer bølgene og bryter murene

Som advokater uten hjelm og dom.

Det er viktig å kjenne biblioteket,

Og se kornet mellom permene

Som øyner av ømhet og varme,

Som konsulenter for et nytt liv.

Det er viktig å ha søsken på jord

Som kan gi råd og trøst,

Og hjelpe når byggeprosessen er i gang,

Og kjenne vårluften sammen,

Og vente, som barnet venter,

En moden frukt.

UTSIKTEN

Bare utsikten kan tenne lys.

Men ingen kan leve av dette lyset

Uten å se lyset i perspektiv.

Utsikten er biter i speilet,

Ord i alfabetet som sjelen former

Til en krans av tid, et hjul som reiser

På veien til fjerne riker og land.

Og tiden blir klippet av i utsikten,

Mens vi ligger og sover og drømmer

Og sprenges av syner av en båt

Som tar oss med over havet.

Bare utsikten er en himmel uten natt og dag,

Der vi ser alt som englene,

Sammen med de som gikk foran

Med hvite vingeslag, og viser vei til Soria Moria,

Som en post for speidere og de hellige

Fra ødemarken og landet som ble en oase

For sjeler fra hele verden.

Der høres sangen fra de forløste

Fra Israels hus.

BILDER

Stryk mine hår.

Bilder og blomster er vekke.

Benken i parken slitnes nå,

Og jeg må kjempe med min tro,

Gå etter tegn fra andre siden,

Minnes de tolv som ble aleine igjen.

På sporet finner jeg kirken

Og rommet med tårer og navn,

Speil etter tiden som var,

Evige ansikt i henne

Som gav oss et bilde i ham

Som vekket oss nå.

Stryk meg av kartet,

Og se at det lyser i fred

Av glade ansikter i verden

Som kjempet og vant,

For troen har seiret.

ORDENE

Ordene svinger som klær i vinden

Og danser omkring oss

En midtvintersfest.

Og fjellene danser med skyer og fugler

Og løfter sin panne i hvitveis og lyng.

En vårdrakt er fremme på bremmen.

En stemme av edel krystall

Og sirklende sang.

Og her ville ordene ringe med bjeller

Mens blomstene kryper og traller og ler,

Og jeg går i blinde og tenker på henne

Mitt hjerte har sviktet.

Og tuntreet folder sine tynne fingre

Og ber meg om nåde.

En slekt er røtter fra adam og eva

Som tiden vokter som ord av gull.

Og der vil jeg bygge mitt kongerike

Og blomstre som David

Etter uår og krig.

BORTENFOR

Ser ikke bortenfor min egen hage,

Ser ikke bjelken, og fletter et hus.

Ser ikke tårnet som speider i vinden,

Glemmer ordene som fosser frem.

Bortenfor alt er en huskvern som maler,

Og lyset er tent i en klostergård.

Der fikk jeg hvile og lys for natten,

Og der fikk jeg brødet som gav meg fred.

GLEDEN

Gleden kommer som en trofast gjest,

Som et yndet brev i posten,

Som en kilde til lys og varme,

En gyllen soloppgang.

Gleden er i mine hender, og i mitt hjerte

Fra dag til dag, og flyter over

I alt jeg rører, i sang og tale

Som blomsterfrø.

Ja, gleden strømmer som vann i fjellet,

Og løfter sinnet, og gir meg fred.

Ja, gledesbudet skal alltid lyde

Fra små og svake i evighet.

BREV

Så mange brev er sendt, så mange tanker.

Alt er skrevet. Hver en tåre,

Latter, solskinn gjennom mørket,

Ord som lyser kjærlighet.

Brevet er vi alle, du. Og jeg skal se deg

Som en engel. Hver en tanke kommer frem

Der vårt hjerte fører troen, håpet. Alt som ånder

Roper Herre, se meg nå,

Jeg er en lyssti, kilde til en vakker dag.

Ansikt lyser, ansikt speiler: gater, åser,

Alt som lever. Der er spennet til en annen,

Som er venn, et under, nærhet,

Øyner over alle fjell.

GJEST

Gjestene kommer i store skarer.

De kommer som gjester til ditt hus.

Jeg er gjest, og sitter på trappen.

Snart ringer klokkene, og porten åpnes

Og kongen kommer ut.

Gjestene kommer fra nord og sør

Til en samlingsfest.

Jeg snakker med noen,

Og løfter et beger.

Velsignet er du.

NÆR

Vi står nær hverandre,

Ansikt til ansikt i all slags vær,

Og er åpne for stillheten som kommer.

Bare nærhet er ingen glede

Uten å kjenne varmen og se lyset

Og løftes i flokk til den store reisen.

LYS

Fra byen kommer lys. Og fra hvert søsken på jord

Skinner øyner med bilder fra en annen verden

Som åpner veier over havet.

Og på rekke og rad står engler i kor

Og ønsker velkommen den store dagen

Da alt skal skje, og jordspeilet brytes i biter.

Og lyset kommer fra soløyet ditt

Og hilser den høye med trompet og dikt,

Mens bølgene skummer på havet.

Fra fjell og fjord, fra hver minste grend

Stråler lyset frem som en mektig stjerne fra nord

Som peker opp mot Jerusalem som lyser av lys.

HELG

Det mørkner mot kveld, det klarner mot dag,

Og fuglene kvitrer igjen.

Og søndag er høytid, og klokkene kaller

Søsken fra alle riker og land

Som løfter sine hender til jubel

For han som er lyset, og bror og venn.

TRETT

Trett av dagene som dro forbi,

Trett av løpet over store vidder.

Trette hender slår seg til ro

Og føttene stivner.

Trett etter arbeidsdagen som svant

Inn i en skyblå himmel.

Trett som i stillhetens lyse dal

Der søsken synger og smiler.

Trett av ord som brød og mat

For vandringsmannen som søker

Lykke i drømmen å komme hjem

Til kjærligheten som venter.

HØR

Fra Afrika høres et mektig kor.

Syng hele jorden av glede.

Hør hvor de hilser og traller og ler

Så fikentrærne svaier og disser.

Ja, hør hvert et barn som jubler i kor

Og synger sin jubel for livet.

Hør hele jorden med hjerte og sjel

En gospel for visdom og lyset.

ET BILDE

Mitt eget navn på en vegg,

Et ansikt i ramme, alene.

Et bilde, et lys som opplyser alt

Og synger i rommet som lever.

Ja, alt er et bilde for øynet som ser,

For den som kan se i blinde.

Mitt navn er et ord fra en vind fra vest.

Fra Israel roper en kvinne.

HUSET

Kledd i bestefarkåpe

I den store frukthagen

Ligger barnet og sover.

Temperaturen er null

Og fuglene tier.

Huset klamrer seg fast

Som et tørkestativ i vinden.

En eldes og råtner

Mens andre må våke og be

For hjertet som banker.

Huset er gull

For de som kan finne et hjem

Under samme tak.

Avsagd er greina som var

Et feste for nye slekter

Som vinker til oss.

GRUNT VANN

En går til grunne, og andre

Stiger som trær mot sky.

En mening for alle

Som kommer svømmende, løpende

Nedover, bortover, langs

Den blaute myra

Der hesten måtte gå til hvile

Som en konge.

Og graset vokser vilt rundt alle og alt

Som lever og kjenner varmen

Fra sola som skinner

Og sanker vann i tønner og kar,

Så regnet kan komme igjen

Over jorden som tørker

Og lider som barn

Av mangel på ekte kjærlighet.

Og kilden er borte for øynene våre

Som ikke forstår, og ikke hører

Ordet som roper i fjellet

Der Lasarus gikk for å se fossen som stupte
Inn i vår hage, hjerte og sjel.

Gammel bebyggelse på Storhaug/Stavanger-ill

Mine blogger

Blogger jeg følger

GAMLE HUS, GAMLE DAMER av Sigve Lauvaas * Side 31-38 (Bok 14-2012)

Gammelt hus-Ill3

Side 31

VALG

Gjør dine valg så smale

At alle kan se hvor du går.

Vær salt i en verden som tæres

Og lys mot en frodig vår.

Du er ikke navnløs i verden,

Og synger som barnet på jord.

Vær hilset, og fryd deg med valget

Å elske det hellige kor.

Velg deg en vei og en retning

Og gå mens det ennå er dag.

Velg deg et følge på ferden din,

Og himmelen gir deg svar.

KATEDRAL

Katedralen lyser,

Og den evige englerøst forkynner

Budskapet om en hellig time

Med bibel og bønn,

Mens klokkene i tårnet kimer

Og hilser menneskebarnet.

Løft deres hoder mot stjernen,

Og gå mot Jerusalem.

Porten er åpen for alle

Som kommer i Jesu navn.

Barnet er kommet tilbake,

Og verden venter på fred.

Hemmelige makter i rommet

Gir visdom til alle som tror.

Urgrunnen skriver på berget

Og lyser en fremtid i runer.

Klokkene kaller til arbeid og fest

Under kuppelen St Maria.

ORD

Ordene høvles ned og mister sin kraft.

Dagene renner i ord som flyr

Gjennom skodd og natt.

Ordene drønner og hyler

På vei fra en ukjent øy.

Her i den blinde terror

Roper en fremmed med ild.

Ondskapen lyser i navnet

Som dreper og stjeler på jord.

Tårene renner i havet som bølger i blod.

HJEM

Når en venn kommer hjem

Etter en lang reise

Favner en vidt, og pusten stiger

Som solen og barnet.

Et hjem er en kirke

Som samler fattige og rike,

Og gir av sin varme

Og hilser med ordet som brenner.

Kom hjem, sier alt når vi vandrer

I fremmed åker og eng.

Kom hjem til de faste klipper,

Til hellig klokkeklang.

FAVN

Favn oss over hele jorden,

Og vær oss nær.

Se oss hele tiden, så lenge hjertet slår.

Og løft oss over muren

Når engelen kaller.

Gi oss et navn i din himmel

Så vi vet hvem vi er.

Favn oss, og syng til vårt hjerte,

Og lær oss den sanne vei.

Gi oss en stjerne i livet

Som lyser og frelser oss.

Favn oss hver dag i det høye,

Og favn oss hver dag der vi bor.

Kjenn oss, og gi av din varme

Så frøet kan spire og gro.

Favn oss, fattige, rike.

Vær nær oss, og gi av din fred.

Syng for oss når vi skal sove

Og lær oss din kjærlighet.

ENGLER

Engler. Vi ser dem ikke.

Et ord med vinger og lys.

En engel går ved min side.

Jeg kneler, og takker Gud.

Rør ved min munn, du engel,

Og gi meg svar på bønn.

Hellig er dagen og timen

Når Herren kommer igjen.

SOL IGJEN

Om ettermiddagen, når solen

Har smeltet talgen bort,

Sitter jeg med blåe syriner

Og venter på henne.

Lekende lett kommer den ene

Inn med et glass vann.

Hun sitter i stolen og venter

Et kyss og en klem.

Den ene har kjole av silke,

Og kommer nær som en venn.

Når vannet sildrer og bruser

Kommer solen inn.

Igjen og igjen kommer solen

Mellom skyer og regn fra vest.

Jeg favner den ene og hilser

Med amors ømme blikk.

Hun kryper naken på stranden

I solen som smelter is,

Og stråler som ingen andre,

Min kjære fra Paradis.

BEGYNNELSEN

Nå er begynnelsen, hver dag

Et nytt ansikt, en vind

Hvisker ditt navn.

Det er lenge siden begynnelsen.

Hvert sekund begynner verden

Og rulle på veiene,

Og bestemor bretter bleier

Til en baby fra Kina.

Begynnelsen har vart lenge nå,

Og hvert bølgeslag kjemper

Om noe nytt, om huden

Og alt som du bærer.

Begynnelsen er historien

Om den lange dagen,

Om nettsurfing i rommet

Som stadig blir mindre og mindre.

Jeg står på hendene, og springer

Mot et hellig mål.

Jeg lærer visdom fra begynnelsen,

Som er ordet som lyser.

ROMMET

Du er mitt hvilested,

Mitt utvalgte rom,

Der jeg ligger alene

Og former mitt indre bilde.

Jeg er opphøyet som fjellet

Og taler med Gud.

Sant er ditt nærvær,

Og rommet er nyvasket, og rent

Som et hjerte av gull, et hellig liv.

Du er skapelsen i rommet

Som lyser i ord,

Der visdommen stråler med evige armer

Og løfter vår sjel til Gud.

Jeg er alene, og kjenner pust av engler

Som vokter meg som en prins

Gjennom tidens korridorer

Til et åpent landskap med arverett.

ENSOM

Platon var ensom, og Beethoven.

Og jorden var ensom uten oss.

Selv er vi ensomme, uten mor og far,

Uten greiner på treet.

Å være ensom under himmelen,

Og gå i bane år etter år,

Forstummer vår kjærlighet, og øynene roper i blinde

Etter Jakob og Isaks Gud.

Ekko fra ensomhetens leir høres over hele kloden,

Og fuglene gir budskapet videre

Som et gjenskinn i rommet.

Til det ytterste høres lyden av ensomhet

Som en inkarnasjon av jord og fjell.

Fossen er borte, og elvene er uttørket.

Vannet er dypt som havet, og verdensrommet formørkes

Av sorg og krig.

Å finne veien ut av ensomheten, er å gå i seg selv

Etter lyspunkter i livet.

For alle bærer barnet med seg, og kan se skaperen

På veien til kilden.

Den som bærer ensomheten, klarer å se

Gjenskinnet av Marias kjærlighet til barnet

Som regnbuen som beskytter oss fra vannflommen

Og gir håp til evig liv.

ANSIKT

Se ansikt, se åkeren,

Språket som binder oss sammen,

Månen som ser med sine lange stråler

Og himmelen med stjerner fra en annen verden.

En gjest kommer inn i vårt hus.

Se føttene, avtrykk av såler, og hender

Som åpner seg, hjerter,

Et vell av lys.

Hør fuglene synger ditt ansikt

Og kysser ditt øye, ditt kinn

Med toner av latter og ånd av brød

Fra en hellig Gud.

TID

Tiden beveger meg

Som språket, som stemmen av skog.

Ja, hør tiden som banker i hjertet

Og gjør oss til levende navn

På en blomstrende jord.

Tiden fører oss sammen. Vi våker

Og ser at det går mot et stup, et ensomt sted

For foreldreløse i sorg,

Til en foss som taper i styrke

Når mengden av mennesker kommer frem.

Tiden gjør slutt på alt,

Og bilduren legges i grav som lukkes med segl,

Og pusten går opp i ånd og musikk for engler.

HØR

Hør menneske, århundrelang musikk,

Hør Beethoven gjennom livet

Som bestandig gleder og taler og synger

Som en fortrolig venn.

Hør fossefallet og stryk av mektige buer

Over menneskenes dal,

Der frukten bæres frem i kjærlighet

Og sjelen stiger i blått.

Hør, bror og søster. Hør Maria i tårnet

Og lovsangen fra tusen hellige

På vei til Jerusalem. Hør mine barn

Når klokkene kaller og englene synger.

GALLERI

Galleriet er åpent,

Og tonene lekker ut

I nattestill fjord.

Det er bildet som bærer oss frem

Og viser oss som en åpenbaring

I det navnløse kor.

Hvert dikt er et bilde, en venn

Som banker på,

Og gir oss en klem

Og åpner vårt hjerte for visdom og gull

Fra fedrene, far og mor.

LIVET

Livet seirer hver dag,

Og gir oss en tid i bøker

Som flagrer som lauv i vind

Og reiser over alle hav.

Livet er et åndelig skattkammer,

Utropt til å seire i verden

Og stige i stjernekrans

Som en signatur fra jorden.

Dette livet er oss en gave

Som fullbyrdes på et høyere plan,

Og gir seg selv som Kristus

Til soning for kommende slekter.

MODNING

Vi modnes i evighet, skulder ved skulder,

Med skriftens ord i ryggsekken,

Som løftes og veies av engler,

Som toner fra et pipeorgel, som stemmer

Fra det navnløse kor i tabernaklet.

Vi modnes i kjærlighet fra Thomaskirken,

Og på veien til Dole Rosa, og måltidet påskenatt,

Der alle levende sitter og snakker om Gud

Og drikker den søte vin.

Vi modnes etter bildet av Monika

Som gav seg selv til ordet, og åpnet porten

Til det hellige kloster, til musikk av Bach

Som gav liv til påskemorgen

I katedralen i Rom.

ALT HVA ER

Jeg er midt imellom

Mange graver, kjærlighet

Som svinner hen,

Midt imellom kvinner, lyden

Av min sønn, en bror.

Jeg er midt imellom alt

Du trenger, puster.

Gåtens Gud forkynner

Alt er øyner, dimensjoner.

Åpner for å høre, kjenne,

Smake lukten av en hellig.

Alt hva er forflytter, lever,

Henter deg til gåtens gjerning.

Forstå i tillit.

Nærmere kan ingen komme

Til ditt alter,

Løftes opp av nådens Gud.

TIDEN FYLLER

Tiden fyller alle rom.

Hvert øyeblikk griper taket, tynger

Hver som bærer livet

Inn med ånd og favner lyser,

Favner Kristus i galaksen.

Tiden fyller alle hjerter

Med et honningkar som varer,

Fyller veiene med spor som gjelder

For en vandring, for en fremmed

Inn til grenseløse sletter.

Tiden bærer navn og minner

Inn i havets skum og bølger. Tynger

Sjelen med sin urtid på det endeløse, åpne havet,

Der vi fester våre søyler

For å seile inn i huset, inn til fredens blanke sjø.

ALT BLE TIL

Alt ble til en morgen,

Og gardinene ble trukket for

Mens Gud sov, og speidet.

Alt ble til når lyset kom i ånd

Inn i huset, inn til hjertet, evig troskap,

Kjærlighet i ordet. Søsken våknet

Til en hellig Maria fred.

BORTE

Borte er barnet,

Og tiden er borte.

Vi ventet i lengsel.

Nå ånder vi tungt

Og hvisker i gåter.

Borte er nærværet,

Alt som vi elsket.

Forventningen svinner

I grotter og hus.

Borte er veien, og fjellet er borte.

Landskapet lyser i tårn og spir.

Alt som vi kjente er borte med navnet.

Ingen kan minnes, og språket glir ut.

Salvet er barnet

Som gikk til sitt eget.

Borte er takken, det høyeste bud.

Alt er borte av det vi fødte,

Borte er frykten, og far og mor.

Alene står vi som nakne greiner.

Borte er lauvet som flyr med vinden.

Nå er vi hjemme, og frarøvet alt.

Alene møter vi kongen, Gud.

Å VÆRE

Sannelig skal jeg være

En stund i nærheten, i landskapet ditt,

Og kysse verden som reiser,

Det eldgamle huset med torv og stein.

Og arvingene spres i vinden

Som Abrahams ætt.

Sannelig skal vi tilbake en gang

Og oppfylle løftet, og bygge huset,

Og synge lovsangen høyt mot Jerusalem,

Så muren revner.

Sannelig skal jeg se landskapet rundt

Blomstre og fryde seg i oliven og druer,

Og se barna strekke seg mot høyden,

Mot triumfbuen

For Guds evige kjærlighet.

GAMLE HUS, GAMLE DAMER av Sigve Lauvaas * Side 21-30 (Bok 14-2012)

Gamle hus-Ill4

Side 21

REISE

Den som reiser stemmer gitaren,

Forteller med sine føtter.

Livet blir skrevet ned hver dag

Og natten gjennom rommet.

Vi reiser fra øy til øy, reiser oppover fjellet

Til skyer og spir høyere enn hus.

Vi reiser med list og åpent

Så hvem som vil kan se våre fotsåler i sanden.

Vi reiser i bøker og drømmer, på kameler,

I eventyr på land og hav.

Vår stemme blir til en sang

Som fyller gapet mellom himmel og jord.

Vi er alltid på reise, på en farlig ferd,

Og hører vår egen stemme på stien.

Vi er sammen i et kor om å fylle krateret,

Og bygger en ny verden i kjærlighet.

GLØD

Jeg gløder, og er urolig

For frøposen, urolig for ordene.

Ånden i fjellet taler.

Jeg hører stemme og musikk

I et svalt rom ved havet.

Det gløder i mitt hjerte,

Og jeg tar det første steget

Inn i en ny tid, inn i rommet

Med de kostelige bildene.

Jeg gløder som en ildflue

Og varmer mine søsken.

Og havet stiger

Og fiskene kommer på land

Som vennlige hender.

I gløden av et menneske

Blir en ny tid skapt.

I bildet av den ene ble barnet

En ny skapning

Og himmelen møteplass

For de hellige.

Og englene gløder i oss

På veien til Jerusalem,

Og lyset blir en vei

Som gir kraft og visdom.

Gløden er Guds kjærlighet

Som får isen til å smelte,

Og gir frukt i tusen fold.

TID IGJEN

Det er ennå tid igjen,

Til å bære meg over jorden,

Hjelpe meg til åkeren

Som er gul og moden,

Med toner av harpe og cello.

Kraften kommer med tiden,

Og vi sår tid inn i rommet

Som korn for en ny høst.

Det spirer og gror,

Og tiden bøyes som strå.

Og menneskene bøyes

I livets jag og strev.

NED

Jeg legger meg ned

For å ta tiden inn i sjelen,

Og griper med alt jeg har

Den hjemkomne sangeren.

Jeg lengter etter ordene

Som kommer imot meg som barn

Og roper navnet.

Jeg lengter etter kraften

Som skjuler seg i lyset og rommet

Til de hellige.

Prestene bøyer seg ned,

Og skjelver og kryper av skrekk

Når ånden taler.

Ned til mitt fjell vil jeg vandre,

Sier englene.

Ned til jorden vil vi bygge en sti

Som åpner kontakten

Til den andre siden.

Jeg møter søster og bror,

Og ser lyset stiger fra de levende

Som et skjold og en glorie.

Jeg roper mine kjære i måneskinnet,

Og får svar fra stemmer

Som strømmer inn i teltet.

Og jeg kan favne min elskede

Som en evig brud.

DU FINNES

Mine ører flyr.

Jeg leter etter din stemme.

Mine ører er over alt, høyt og lavt.

Jeg flyr med mektige vinger,

Og ruver som vinden.

Jeg leter etter din tronstol,

Og skriver poesi på veien

Med en splintret sjel.

Hvor er monarken i min verden?

Min utstrakte arm leter.

Min ånd leter.

Jeg vet at du finnes,

Og lyset fra ditt ansikt møter meg

I drømmer og syner.

Du er grunnvollen for mine føtter,

Og mitt liv bygger på din stamme.

Røttene dine er dype

Og når meg med tårer og bønner.

Du er i mine lemmer hver dag,

Og samler meg til festmåltid

I det gamle huset

Ditt ansikt er som speil

Fra urgammel tid.

Du er en fyrstelig bolig,

Et rom med forventning og håp.

Dine drueklaser flyter over

Og løfter meg til Paradis.

KUNST

Sann er den kunst

Som bærer barnet over vannet

Og retter bønner mot Gud

Med takkesang og jubel,

For livets frukt, og visdommen

I de hellige spor.

Barnet fødes og bærer ordet i sitt hjerte

Som en musikkflom, et maleri,

Den høyeste kunst av kjærlighet

Som er åpenbart i lyset,

Som lever og hilser oss alle

Med glede og håp.

Barnet har sitt avtrykk i kunsten

Som blir fullbåret og signert

Ved fødselen, og hver dag

Som venter og lyser

Mot evighetens høyborg

Med gylne rom.

RIVE

Ordene legger seg ned for vår fot

Og viser seg fram med ånde og fryd.

Som en gave gir de oss alt

Vi kan tenke og drømme og se

Med et kjærlig øye.

Ordene kappes å komme oss nær

Og viser oss alt.

De kler seg i gull, så vårt øye blir vått,

Og gir oss et svar vi kan rive ut

Og kjenne og smake

Som frukt fra en kjærlig Gud.

Ordene vokter vår fot

Natt og dag, til ensomheten

Vugger oss inn i søvn,

Og pakker oss inn i et sjal

Til den siste reis.

TAKK

Takk for ordene, språket,

Hvert glødende lys, hver stemme

I fjellet og dalen.

Takk for den glede jeg fikk av ditt ord

Som gjenskapte meg

Og forvandlet mitt sinn

Til en lysende stjerne,

En hellig bror.

Takk for språket som gir, og gir

Hver dag, hver natt, så lenge

Tiden får bli i rommet.

Og kanskje er språket et evig symbol,

Som englene kan,

En gåte fra opphavet, levende

Som et evig hjerte,

Som skapelsen.

Takk for brødre og søstre, venner og alt

Som leker i minner og dikt.

Takk for det såkorn du oss gav,

Det smykke av lys som aldri forgår,

Som bretter seg ut

Som et hellig språk for slekt og folk

Fra sør og nord,

Og den navnløse bror i himmelsky,

Vårt evige hus og borg:

Det nye Jerusalem.

KRAFT

Kraften vi fikk

Skal vi bære med oss

Inn i hus og hage.

Den skal følge våre barn

I ord og handling over alt

Der lyset skinner på kloden.

Kraften som ligger i spiren

Skal vokse til åker og eng

Og gi oss en tone av høytid

Som vekker vår sjel

Til undring og visdom

I lyset fra kilden.

Kraften er livet, en bolig

For millioner på flukt.

Alt som ble sådd skal høstes

I tusen fold. Og kornet

Skal modnes som barnet

Og slukke vår tørst.

SØSTER

Vår søster, lyset,

Ser inn i vårt mørke rom,

Og gir oss et våkent øye

For alt som er godt og pent.

Lyset gir form og farge

Og åpner for vakker musikk.

Lyden skaper nærvær

Og holder oss ganske tett.

Vår søster ber om å filme

Vårt ansikt, og tankevev.

Alt som er til der inne

Skal lyse av ånd.

SALVE

Du skal salve barnet med kjærlighet

Fra første stund i livet,

Og gi melk av englenes gullbeger

Til evig fuglesang.

Du skal leke og drømme med barnet

Så lenge dagen lyser,

Og samle honning i skålen, og brød

Til den siste reisen.

DRØMMER

Jeg drømmer å se meg selv

I et gammelt hus

Med bilder av alle forfedre og mødre

Som forteller om slekten.

Jeg drømmer om å være våken

Til den daglige undervisning

Under solens skarpe blikk,

Med et hjerte som er åpent

For ånd og kjærlighet.

Jeg drømmer om å være nær naturens elementer

Så jeg kan forstå sammenhengen

Og kan kommunisere glede og visdom

Inn i mitt nye univers.

ORDENE

Jeg sover med ordene,

Og våkner med nakne ord som svever i rommet

Som luftbobler og blir borte

Før jeg har kledd meg for dagens gjerninger.

Ordene skjærer inn fra horisonten

Og kommer i vinkel, stuper inn som fugler

Og lander eller letter for en ny runde.

Jeg blir fasinert av ordene som kan være fjerne

Og nære på samme tid, og borer seg inn i sjelen

Som et stempel og veiviser.

Jeg tar ordene med meg i livet

Som nistepakke for sjelen. Og ånden blomstrer i ord

Som er synlige, som lyser og danser

Og griper oss som tanker, drømmer og syner.

Jeg kler deg med ord, sier vinden,

Og du vil bli som en fugl igjen, og reise til fjellet

Med de syv tårn, der mysteriet om alfabetet ble omskapt

Til nordlys, som viser seg på himmelen

Og forteller om Babels forvirring

Og de hellige tre konger som fant barnet,

Som er vår rette bror til evig liv.

SPRÅKET

Språket fyller oss med lys

Og er i sentrum av alt

Som gjør livet til håp og tro,

En levende plante som trenger gjennom

Og skaper kjærlighet.

Språket er skatten fra far og mor

Som lever videre i oss.

HÅPET

Vi lever alene

Og likevel er vi flere

På samme reisen.

Ensomheten sprenger på

Og maler nye uniformer

Av håp i blått.

Håpet deles ut, og gløder i rommet

Som små stjerner

Og holder oss våkne.

Håpet er en skatt av gull

Som gir oss trøst og mot og styrke

Til å gå videre fra asken til fjellet.

Håpet skaper lengsel og drar oss

Mot brønnen med evig vann,

Der englene venter.

ÅND

Hvor er ånden som gjør oss dyrebar nok

Til å komme gjennom tunellen?

Og får oss til å oppleve formuen

Som ligger gjemt i ordet kjærlighet

I denne verden

Med mørke skyer og storm.

Ånden hjemsøker alle mennesker

Og gir krefter og visdom til å forstå ordet

Som holder hodet over vannflaten

Til lyset kommer igjen med sine vinger.

Ånden gir oss glans, og en himmel som elsker

Jorden og våre vakre øyner, som skinner

Og skaper tepper av englesilke

Som sprenger grenser over hele kloden,

Like til Nebo berg.

Ånden følger oss på veien

Som en lykt og en dyrebar skatt, en veiviser

Som kjenner våre steg og hjelper oss i nød,

Og elsker oss som sine egne barn

Og vokter oss som perlen i Gosen,

Og gir oss ord med vinger

Som fyller oss med kjærlighet

Til dødens port innhenter oss

Og gir oss en ny ånd.

KLOKKENE SLÅR

Klokkene slår ordene frem

Som utvalgte,

Som et himmelsk språk.

Varsomt loser klokkene ordene

Fra det høye til det lave

Mens solen skinner.

Klokkene kimer hos rike og fattige

Og leder oss til stillhet

Og bønn til Gud.

TJENER

Vi tjener åndene

Som tjener oss tålmodig

I kjærlighet og nåde.

Vi tjener hverandre som fylden

Av utvelgelsen av alt som er født

Av ånd og sannhet.

Vi er født for å tjene

Det ypperste som er skapt,

Og kjenne røsten til livets Herre.

Vi tjener med ordene som kommer

Som redningsbåter på havet

For å lose menneskene til en trygg havn.

BRO

Bær meg over broen.

Lær meg veien jeg må gå

Til de evige boliger.

Bær meg over myr og fjell

Til det gamle huset med sjel.

La meg hvile ut i skyggen av epletreet

Til visdom og trøst.

Bær meg til min ungdoms landskap,

Til mine elskede venner,

Og gi meg en ny ånd.

La meg kjenne hemmeligheten

I din rikdom, i dine ord

Som gir meg styrke,

Og løft meg inn til deg.

Å GJØRE

Hva gjør man

Når gatene revner

Og hustakene flyr?

Tsunami og orkan

Gjør oss til støv.

Hva gjør vi når ulykken rammer

Og noen blir reddet?

Å gjøre oss til et redskap

Gir verden energi,

Og selv kan vi leve lenger,

Fordi vi er engler.

SER

Jeg ser deg,

Fordi du er i nærheten

Uansett hvor langt borte.

Du er i mitt hjerte og sinn

Som en varm sommerfugl.

Jeg ser deg gjennom alt,

Og glemmer deg aldri.

Du er håpet i alle dager,

Håpet som beveger meg

Og gir kraft til livet.

Jeg føler du stryker meg

Over kinnet, i hånden

Fjærlett som et barn.

Jeg ser deg som vårens blomst

Og griper etter deg,

Som etter en sommerfugl.

Du er min skatt som lyser

Og varmer min nakne hud.

Du er mitt blad i hatten

Som aldri visner.

Du er kjærlighetens blomst

Fra fjerne kyster.

Jeg ser deg som en ring i mørket,

Som et lys som aldri dør.

Så lenge jeg lever er du i mine øyner

Som en kjempende engel,

En venn som kysser regnet

Og rører ved min munn.

KOMME TILBAKE

La meg komme tilbake

Med ånd som bygger mitt sinn,

Så jeg kan se drømmene i farger

Og kjenne kraften av varmen din.

La meg somme som bro mellom stjerne

Og bære de svake frem.

La underet skje på jorden igjen,

Så Gosen kan våkne til liv.

La himmelen flamme i nordlys

Og gi meg en tørstig sjel.

La meg vokse i visdom, kunnskap og mot

Så veien blir lett å gå.

La meg møte bølgene som skyller stranden

Og kjenne steinene som egg.

La meg møte den ene en dag,

Og la kjærligheten aldri ta slutt.

HVOR ER DU

Jeg ventet og ventet, men du kom ikke mer.

Jeg så deg i drømmer, i speil.

Speider du mellom greiner og lauv

Vil du finne min sjel.

Jeg venter i naturen, og roper ditt navn.

Du rager mellom høye hus.

Du ser meg som regnet når solen går ned.

I mørket er jeg din katedral.

Jeg venter mysteriet åpner sitt skjød

Og gir meg en søvnløs natt.

Jeg bærer ditt kyss som wienerbrød

Inn i mitt nye liv.

Jeg sitter ved porten og speider din fot.

Ditt øye møter mitt speil.

Før var jeg ensom, med brottsjø og storm,

Når hviler jeg trygt i din favn.

KJÆRE

Kom kjære, og gi meg varme.

Lys mine steg i kveld.

Som svalene søker jeg din låvebru, og bygger

Av kjærlighet det nye liv, og gir deg alt

Av mitt fyrlys og fedreland.

Og du løfter min sjel mot edelt gull og trofasthet

Og anker i stormen som raser.

Du er min engel i kveld,

Og jeg er den hvite svane som kommer igjen.